Samtale med Gavin Jantjes

Vi har tatt en prat med kunstner og kurator Gavin Jantjes om Oslo Opens spede begynnelse.

25 mai 2020
Gavin jantjes ok sirileira
Oslo Opens initiativtaker, Gavin Jantjes. Foto: Oslo Kunstforening, Siri Leira

Kunstner og kurator Gavin Jantjes var initiativtakeren til Oslo Opens første pilotutgave som gikk av stabelen i 2000. Jantjes arbeidet som direktør på Henie Onstad på denne tiden. Selv hadde han akkurat kommet fra London og White Chapel hvor utstillingsformatet åpne atelierer var et allerede etablert konsept.

Marie Saxeide: Hva fikk deg til å ta initiativet til å starte Oslo Open?

Gavin Jantjes: Da jeg først startet i jobben på Henie Onstad Kunstsenter i 1998 var en av de planlagte utstillingene et samarbeid med Unge Kunstneres Samfund (UKS) og daværende UKS-direktør Jørn Mortensen (Utstillingen ble kalt UKS-biennalen, red.anm.) Utstillingen skulle vise fram unge norske kunstnere og var kuratert av Maria Lind. Jeg var ny på den norske kunstscenen så dette var en veldig god mulighet for meg å utforske det beste som var av unge talenter i Norge. Maria Lind organiserte også en paneldebatt mot slutten av utstillingen, hvor det ble tydelig at de unge kunstnerne følte seg svært begrenset når det gjaldt muligheter til å vise fram kunsten sin. Det ble forsøkt å få Henie Onstad til å gjøre dette til en årlig mønstring, som Høstutstillingen. Jeg kunne ikke love noe da min prioritering for Henie Onstad framover var å internasjonalisere visningsprogrammet vårt.

MS: Hvor kom ideen om Oslo Open fra?

GJ: Mitt forslag til de mange unge kunstnerne som deltok på paneldebatten og ønsket en årlig mønstring, var å skape noe annet. Fordi, selv om vi kunne arrangert en årlig utstilling med unge kunstnere, hadde vi bare hatt muligheten til å vise frem ni eller ti kunstnere hvert år. Ettersom det var over 300 kunstnere bare innad i UKS, ville mangelen på kommersielle muligheter fortsatt være et faktum for de fleste av dem. Det vi derimot kunne tilby dem var en institusjonell tyngde og med litt overtalelse, litt institusjonell tyngde fra andre store kunstinstitusjoner også.
Tidligere, da jeg jobbet med Whitechapel Art Gallery i London, etablerte vi Whitechapel Open. Det var over 100 000 kunstnere som levde og arbeidet i Whitechapel-området og de stod overfor det samme problemet som unge norske kunstnerne. Whitechapel Open ble en årlig begivenhet i Londons kunstkalender. Det trakk mange internasjonale kuratorer fra hele verden til London, på jakt etter nye talenter. Jeg foreslo at vi kunne følge dette eksempelet og lage vårt eget utstillingsprogram med åpne atelierer i Oslo.

MS: Var dette noe du følte manglet på Oslos kunstscene, og var det en stor interesse for Oslo Open de første årene?

GJ: Forslaget om en Oslo Open ble godt mottatt av kunstnerne som deltok på paneldebatten med UKS, selv om det var noe tvil rundt det å sette opp en organisasjonsstruktur som kunne finansiere og drive Oslo Open. Jeg sa at jeg var villig til å gjøre en innsats for å få dette til å bli noe av. Jeg inviterte med dette andre etablerte kunstinstitusjoner til et møte for å få hjelp til å starte Oslo Open. Jeg fikk blant annet med meg Kunstnernes Hus, Nasjonalmuseet og Astrup Fearnley som uttrykte en interesse i prosjektet og under et møte på Henie Onstad ble vi enige om å sette av en sum fra våre egne budsjetter til å starte opp Oslo Open. UKS tilbudte å låne bort et lite kontor til Oslo Open det første året. Vi møtte litt motstand fra blant annet Kulturrådet da vi ikke hadde mulighet til å betale hver enkelt kunstner som åpnet atelieret sitt under Oslo Open. Jeg argumenterte med at kunstnere som ønsker å delta på dette måtte gjøre det ut av egen interesse. For å få en anelse om hvor mange som kunne være interesserte i dette, arrangerte vi sammen med UKS et nytt initiativmøte på Kunstnernes Hus hvor 250 kunstnere der og da signerte og dermed forpliktet seg til å delta. Det var en overveldende interesse som ble vist overfor Oslo Open-prosjektet.

MS: Hvordan ble Oslo Open et viktig bidrag til byen?

GJ: Oslo Open ble viktig for byen på mange måter. Det ble bevist at myndighetene i Oslo var opptatt av de unge kunstnerne. Man klarte også å bevise overfor de internasjonale kuratorene at Norge hadde store talenter å tilby en internasjonal arena. Det fikk kunstnere til å begynne å arbeide sammen av egen interesse. Det ble tydelig at Oslo Open også genererte en følelse av selvtillit, hvor vi så at kunstnerne begynte å arbeide mer strategisk for å vise frem egen kunst. Ikke minst fikk de lokale innbyggerne i Oslo et større innblikk i hvordan kunstnerne faktisk arbeidet som også gjorde at det oppstod en større aksept til at innbyggernes skattepenger skulle gå til kunstnere. De store kunstinstitusjonene ble også tvunget til å innse at lokale kunstnerne var et viktig satsningsområde.

MS: Hvilke tanker sitter du igjen med etter din tid i Oslo Open?

GJ: Jeg møtte mange dyktige unge kunstnere under Oslo Open. Jeg lærte meg også hvordan støtteapparatet rundt unge og eldre kunstnere i Norge faktisk fungerte. Oslo Open fjernet også noe av rivaliseringen mellom de store kunstinstitusjonene seg i mellom da de faktisk ble tvunget til å arbeide sammen. For meg som kom utenifra ble jeg fort nøytral i denne rivaliseringen på kunstscenen. Jeg har heller aldri trodd på at krangling mellom institusjonene forbedret tilværelsen til de lokale kunstnerne. Det å arbeide sammen leder alltid til bedre resultater, og det faktum at Oslo Open nå kan legge bak seg 20 år er et konkret bevis på at samarbeid fungerer bedre en uenigheter.