Samtaler

Egentlig er jeg som kunstner ikke så glad i å lage filmer som skal screenes, men jeg tror jeg bruker Oslo Open som en plattform for å pushe meg selv å gjøre ting som jeg ikke pleier å gjøre.

Janne Talstad i samtale med Tove Posselt.

Janne er i Roma når jeg når henne per telefon den 11. mars, på residens på Skandinaviske Foreningen. Svenskene og finnene har dratt hjem pga korona-viruset, og byen er stengt.

Tove Posselt: Kunne du fortelle om dine erfaringer og minner av Oslo Open gjennom tidene? Hvordan startet Open Video, og hvordan har det levd videre i andre sammenheng? Du kan gjerne dele noen gode historier!
Janne Talstad: Mitt første Oslo Open var jeg egentlig ikke med på med åpent atelier, men på en fellesutstilling på Atelier Nord, så min inngangsdør til Oslo Open var noe vi gjorde i fellesskap.

Jeg startet med filmprogrammet Open Video fordi jeg var med på filmprogrammet som Oslo Open arrangerte i 2013 (UKS) og 2014 (Cinemateket). Innen festivalen i 2015 snakket jeg med Tanja Sæter (som ledet Oslo Open da) og spurte hvor det skulle være i 2015, og da ble det klart at det ikke skulle bli noe i år. Jeg hadde da atelier på Olaf Ryes plass 2, og hadde fått tilbud fra han som var leder på Atelier Nord (den godeste Ivar Smestad) – han spurte om jeg ville gjøre noe og da svarte jeg at jeg ville lage filmprogram! Hverken Tanja eller Ivar hadde noen midler for å produsere – men da sa jeg at jeg kunne være ansvarlig teknisk – men da vil jeg kuratere selv! Alt springer ut fra Oslo open sitt filmprogram, som plutselig ikke var!

Atelierfelleskapet på Olaf Ryes plass gjorde veldig lite sammen, så da tenkte jeg det var en fin anledning å lage en gruppeutstilling sammen, og det var jeg som koordinerte fellesutstillingen og kuraterte filmprogrammet. Femte året (2019) var første år utenfor Atelier Nord (da ble det vist på Tenthaus), og nå sjette året skal Open Video være todelt, slik som Oslo Open, og vises på både Teknisk Museum og NoPlace.

Open Video har reist med meg og blitt presentert på flere steder, f.eks. Space 4235 i Genova, videofestivaler på Cuba og på Orknøyene (6th edition Papay Gyro Nights 2016 Art Festival, Papa Westray, Orkney, Scotland) der jeg ble invitert til å kuratere et filmprogram via Skogul Gondul, av Andrea Bakketun og Christian Tony Norum. Det igjen førte til Papay Gyro Nights på Videotage i Hong Kong, Kina. Open Video har også blitt vist på Bergen Kjøtt.

Det finnes planer om å vise Open Video på Svalbard, i Barentsburg (med workshop) og i Kansas City (Telephone Booth Museum). Nå er alt litt satt på vent i forholdt til korona… men jeg har også lyst å vise den i Beograd og Roma.

Vi har hatt bra besøk på visningene, det er vanlig at vi får veldig mange besøkende. Vi får bra pressehjelp fra Oslo Open, har vært i Kunstkritikk osv… Med på Open Video er det i regel kunstnere med utgangspunkt fra master på Statens Kunstakademi i Oslo og fra Oslos kunstscene, og det er viktig å få dem bragt ut i verden. Det er også et veldig fint format å sende ut, det holder liksom med at jeg reiser rundt med en harddisk, samt at filmer selvsagt lett kan sendes via internett.

TP: Du har ikke arrangert Open Video hvert år du vært med på Oslo Open – har der vært noen andre arrangement eller initiativ fra deg? Fortell litt mer om ORP2?
JT: Jeg tok initiativ til å lage fellesutstilling på Atelier Nord ANX på Olaf Ryes Plass i 2015 (da også filmprogrammet ble satt opp for første gang), hvor jeg har atelier. I Pilestredet, hvor mitt atelier var i 2003, og i Villa Romsli oppe på Romsås, der lagde vi også gruppeutstillinger, og jeg var med på Tullinløkka når de atelierløse lagde utstilling der, og der var det også et filmprogram. Så det har liksom bare fortsatt.

Gruppeutstillingene ORP2 I, II, III, IV ble arrangert på Atelier Nord ANX under Oslo Open 2015-2018, og de var det altså jeg som initierte og koordinerte. Hvert år på åpningskvelden har det også vært performance av en eller flere Open Video-kunstnere. Det var kunstnere i atelierfellesskapet som var med og ble stilt ut, men den 3. i rekken var det også noen utenfra som ble med, siden det var mye omflytting det året, litt opprørsstemning. I fjor, 2019, ble det også en gruppeutstilling — “Sol og Vår på Olaf Ryes Plass” — og jeg vet ikke navnet for i år enda. Det er kjempebra at Atelier Nord fortsetter den tradisjonen, siden de også tatt over 3 av de atelierene som tidligere var i overetasjene (og PNEK har også tatt over et atelier). Det er jo på bekostning av kunstnerne, så da er det fint at de gir noe tilbake.

TP: Du har vist Open Video på Atelier Nord, Teknisk Museum og Tenthaus. Hvorfor er det viktig å vise Open Video i et annet rom enn på atelieret?
JT: Jeg har jo hatt Atelier Nord som utgangspunkt siden jeg har mitt atelier der, men i 2019 ble filmprogrammet vist på Tenthaus Oslo, og i år har NoPlace og Norsk Teknisk Museum vært veldig positive til å være med å arrangere og stille med kinosalen i kjelleren der. Det har hele tiden vært meningen å lage en profesjonell fellesutstilling på visningslokaler som enten ellers viser billedkunst, kunstnerstyrte gallerier eller på museum.

TP: Hva har vært drivkraften din bak å være med i Oslo Open og skape Open Video år etter år?
JT: Oslo Open er et bra initiativ og det er fint å åpne opp atelierer til publikum. Ellers er det fellesskapet. Jeg har vært med i tidligere år når jeg har hatt atelier privat, men når jeg har atelier gjennom Oslo Kommune syns jeg at jeg jo nesten har en forpliktelse å gi gi noe tilbake til Oslo By, og når vi har atelier så billig og bra, så sentralt på Løkka [Janne har atelier på Olaf Ryes plass 2, under Atelier Nord, reds. anm.]…

I begynnelsen hadde jeg mange kuratorsbesøk, 2-3 år på rad, men senere år har det vært litt tynt. Oslo Open er noe å jobbe mot, av og til er det jo en måte å rydde litt opp og røske litt opp på atelieret. Det er jo det å åpne opp som er fint, jeg syns det er en god grunn-idé som man burde være med på.

TP: Hvem er det som får være med på videoprogrammet?
JT: Det begynte med at jeg hadde lyst å ha Henrik Plenge Jakobsen og mine tidligere masterstudenter fra Kunstakademiet (altså St. Olavsgate 32 – det gamle kunstakademiet) i en gruppeutstilling, og videoprogrammet er jo en “gruppeutstilling” i et format som er fint og portabelt. Jeg liker tanken at “alle får lov til å være med” – jeg liker å samle alle. Utgangspunktet har vært billedkunstnerer, noen har vært med hvert år med nye verk, noen bare et år, og jeg prøver å fylle på med nye hvert år. Det har også vært noen som foreslått enkelte kunstnere – det har ikke vært så mange, men jeg har stort sett vært åpen for de fleste.

TP: Hva har du fått ut av å delta på Oslo Open?
JT: Det er jo det at det har satt igang Open Video som er det viktigste. I de fem årene det har blitt arrangert har 110 billedkunstnere deltatt med over 230 filmer. Og dette året, 2020, er det 47 kunstnere som deltar med 51 filmer. En annen ting som jeg ikke sagt er jo at når en arbeider i et atelierfellesskap, men f.eks. er ute og reiser og så videre, og ikke alltid til stede, så er Oslo Open et tilfelle å lage noe sammen, f.eks en utstilling. På Romsås hadde vi som sagt fellesutstilling, og flere andre steder hvor jeg hatt atelier. Det syns jeg er en fin ting, det å lage noe sammen. Egentlig er jeg som kunstner ikke så glad i å lage filmer som skal screenes, men jeg tror jeg bruker Oslo Open som en plattform for å pushe meg selv å gjøre ting som jeg ikke pleier å gjøre.

TP: Hvorfor er Oslo Open viktig for deg / kunstfeltet / byen?
JT: Egentlig er det jo mer viktig for meg selv, men jeg liker idéen at vi gir tilbake til byen, og at det er noe som vi gjør som et felleskap. At en kan inspirere og sette igang ting som ellers ikke ville blitt satt igang. Jeg håper jo at jo flere det er som deltar, desto morsommere og bedre blir det å delta og for folk å komme innom.

TP: Hva synes du har vært de største utfordringene med / med å delta på Oslo Open?
JT: Det pleide jo å være det å sitte på atelieret i to dager, å ha deadline på film samtidig som jeg skulle rydde på atelieret og lage nytt verk til fellesutstillingen. Heldigvis er det jo bare en dag nå da. Men, samtidig – man gjør ekstremt mye mere med mange baller i lufta. Det går mye tid til koordinering av noe som filmprogrammet; å samle inn filmer, lage lister, sette opp utstillingen, da går det jo litt ut over hvordan det ser ut på mitt eget atelier under Oslo Open.