Samtaler

“…det jo en kjensgjerning at kunstdebatter og utstillinger kan bli litt formelle affærer mens møtene man får i et atelierbesøk er så mye mer direkte og personlige for alle parter.”

22 april 2020
Stig Marlon Weston i sitt atelier. Foto: Ignat Wiig
Stig Marlon Weston i sitt atelier. Foto: Ignat Wiig

Første barneworkshop var tydeligvis ikke annonsert så bra og det året endte jeg opp med bare voksne deltakere. Jeg bygde om hele studioet til et stort mørkerom for å ha god plass til alle barna og skulle lære bort hvordan lage selfies med lys og kjemi uten kamera. Men de som kom hadde det så gøy at de ville ikke gi seg når kvelden egentlig skulle være over, og jeg skjønte at jeg burde gjøre dette igjen til neste år.

Stig Marlon Weston i samtale med Marianne Zamecznik

Marianne Zamecznik: Kunne du fortelle om dine erfaringer og minner av Oslo Open gjennom tidene og litt om barne-workshopene på CYAN og miniatelier-workshopen som du gjorde sammen med Tanja Sæther – eventuelt andre ting du har gjort under Oslo Open?
Stig Marlon Weston: Da “Åpent Atelier” ble arrangert i 1999 hadde jeg nylig åpnet fotostudioet Cyan studio, arrangert et par utstillinger der og hadde veldig lyst til å vise det frem og invitere publikum inn til mer interaktive arrangement. Så da passet det perfekt å sette opp fotostudio med storformat polaroid kamera og selvutløser og presentere “en fotoutstilling med bilder av deg”. Med et litt spennende stort og komplisert kamera, en morsom polaroid prosess og bildene hengt opp på veggen ble det et supertrivelig treff med publikum rundt det å lage bilder og se seg selv på fotografi. Og alt gjort med enkle midler og bare litt annonsering! Hvert år etter det har jeg gjort litt forskjellige ting, men alltid forsøkt å engasjere publikum til å ta del og prøve ut noe av det jeg holder på med. Målet mitt er jo ikke at folk nødvendigvis like bildene mine, men jeg prøver å bruke anledningen til å øke forståelsen av hvordan jeg jobber.

Før det ble satt opp barneworkshop inviterte jeg folk inn i mørkerommet mitt for å prøve ting selv. Første barneworkshop var tydeligvis ikke annonsert så bra og det året endte jeg opp med bare voksne deltakere. Jeg bygde om hele studioet til et stort mørkerom for å ha god plass til alle barna og skulle lære bort hvordan lage selfies med lys og kjemi uten kamera. Men de som kom hadde det så gøy at de ville ikke gi seg når kvelden egentlig skulle være over, og jeg skjønte at jeg burde gjøre dette igjen til neste år.

Jeg husker også at det var ett år det ble arrangert en kunstauksjon med verk fra deltakerne. Den ble holdt på utestedet Blå med auksjonarius fra Blomquist og alle ble oppfordret til å sette en lav utropspris for å få igang kunstkjøperne til å by. Jeg fulgte opp med et stort verk fra samme serie som jeg stilte ut i studioet under Oslo Open og det ble solgt og jeg var fornøyd. Jeg fikk senere høre at budgivningen der hadde gått tregt for de fleste siden mange ikke ville risikere å selge billig. Og når mitt verk ble ropt opp var auksjonariusen fortvilet over hvilket kupp budvinneren fikk, siden jeg faktisk hadde fulgt opp med et forlokkende lavt utrop. Men det førte ihvertfall til at mange flere kom innom studioet mitt det året og fikk sett resten av serien jeg viste frem før jeg sendte den til utstillingen sin i utlandet.

Et år arrangerte Oslo Open under Tanja en mini-atelierworkshop der inviterte kunstnere bygde små modeller av atelierene sine, som så ble stilt ut under arrangementet. Jeg fotograferte workshopen og resultatet og det var utrolig gøy å se hvor forskjellig alle jobbet med å lage modellene sine. Når jeg etterpå gikk en runde for å besøke atelier under Oslo Open, var det overraskende lett å kjenne igjen stemningen i atelierene til kunstnerne jeg hadde møtt, fra inntrykket man fikk av modellene alle hadde lagd.

Ellers synes jeg det har vært imponerende hvordan arrangementet har blitt profesjonalisert samtidig som det har beholdt fokuset på det direkte møtet med besøkende publikum. Jeg har hatt veldig fine kuratorbesøk på studioet under Oslo Open, med folk jeg har endt opp med å holde kontakten med. Men dette har aldri tatt oppmerksomheten vekk fra at jeg får møtt interesserte og engasjerte forbrukere av kunst og kulturtilbud her i byen.

MZ: Hva er drivkraften din bak å delta på Oslo Open og alt du har skapt for publikum i sammenheng med festivalen?
SMW: Det viktige for meg er alltid de hyggelige møtene og den effektive måten jeg føler jeg kan spre genuin interesse og forståelse av kunstens viktighet til folk som bare trenger et lite ekstra dytt for å kjenne seg trygge på en kulturarena. Min erfaring er også at de fleste liker å prøve ut ting og lære mer om hvordan noe skapes av profesjonelle utøvere. Med barneworkshopene har jeg særlig sett hvordan både barn og foreldre blir engasjerte av å prøve ut noe nytt. Alle er fornøyde med at de får lagd noe og kan ta med seg egenprodusert kunst hjem. Samtidig blir de også morsomt nok klare over at kunst som er lagd av et barn ikke ser lik ut som kunst lagd av en profesjonell kunstner selv om den ved første øyekast kanskje ser ut til å være lett å lage.

MZ: Hva har du fått ut av å delta på Oslo Open?
SMW: Jeg har brukt mye arbeidstid på å ha det gøy med folk jeg ikke kjenner. Og det gjør jeg jo gjerne mye også ellers på andre egne arrangement på studioet. Men jeg har også hatt mye praktisk nytte av å øve meg i formidling og publikumskontakt, undervisning og organisering av event. Men særlig vil jeg igjen trekke frem møtene jeg har hatt med folk. Det er gøy å se hvor mange som faktisk bruker Oslo Open som en mulighet til å få oversikt over spesifikke kunstnere og atelierfellesskap de er interessert i å bli bedre kjent med, å lære av og kanskje også selv samarbeide med. Jeg har møtt flere kunstnere på leting etter fellesskap med folk som jobber med lignende ting som dem selv, og Oslo Open er jo et glimrende arrangement for å gjøre nettopp det.

MZ: Hvorfor er Oslo Open viktig for deg / kunstfeltet / byen?
SMW: Hvert år har arrangementet blitt mer profesjonalisert og strømlinjeformet, men selve kjernen er fortsatt det trivelige møtet med publikum og det å invitere nysgjerrige folk inn på plassen der man jobber. Som kunstner er man jo interessert i å formidle videre hva nye innfallsvinkler man har oppdaget eller idéer og sammenhenger man utvikler i eget arbeid. Målet er jo å engasjere gjennom kunsten sin uansett hvilken scene man bruker. Og Oslo Open er en type arena som åpner for andre typer møter enn man får i mer tradisjonelle visningsformer. Jeg tror at denne typen arrangement ikke bare kan vekke folks nysgjerrighet for kunsten som skapes men også øke forståelsen for kunstnernes arbeidssituasjon og dermed også gjennomslag i samfunnsdebatten ellers.

Personlig er jeg veldig glad i å se og høre reaksjoner fra publikum for å bruke det som direkte innspill i hvordan jeg jobber videre. Og Oslo Open har vært en fantastisk måte å teste ut og vise frem idéer under arbeid og prosjekter som jeg snart skal vise frem, før alt er satt. I tillegg er det jo en kjensgjerning at kunstdebatter og utstillinger kan bli litt formelle affærer mens møtene man får i et atelierbesøk er så mye mer direkte og personlige for alle parter.

MZ: Hva synes du har vært de største utfordringene med å delta på Oslo Open?
SMW: Oslo Open er en type arrangement som åpner for så mange muligheter og måter å skape aktivitet på, så den største utfordringen har alltid vært å klare å prioritere hva jeg vil gjøre. Samspillet med et publikum som virkelig ønsker å bli engasjert inspirerer jo til å legge opp til interaktive stunts, mikro-workshops, vise og diskutere dypere rundt prosjektene man er midt oppi eller presentere egne mini-retrospektive utstillinger for å sortere eget arbeid. Når hovedarrangørene i tillegg inviterer inn gjeste-kuratorer på tur, setter opp seminar og portfoliovisninger, barneworkshops og rundturer blir det jo veldig mye på en gang. For ikke å snakke om at jeg jo alltid har lyst til å se de andre kunstnernes atelier også. Heldigvis har jo arrangementet gått over så mange år at det går an å gjøre litt forskjellig hver gang!