Oslo Open, fra trang fødsel til sikkert vårtegn

Flere krefter dro i samme retning, årene 1998 – 2000
På slutten av nittitallet begynte man å se en tendens på kunstfeltet i Oslo der flere kunstnere uttrykte sin misnøye over avstanden mellom kunstnerne kunstinstitusjonene. Kunstnerne så seg lei på at de hele tiden var så avhengige av kunstinstitusjonen. Det å kunne ta eierskap til egen karriere og utvikling var det mange som ønsket å abonnere på. I større byer som London og Barcelona var åpne atelierdører ut til omverden allerede et kjent format for folk flest. Det ble sett på som et upretensiøst initiativ som var inkluderende for alle.

I 1998 viste Henie Onstad kunstsenter en utstilling med unge norske kunstnere arrangert av Unge Kunstneres Samfund (UKS) kalt UKS-biennalen. I en paneldebatt tilhørende UKS-biennalen blir Henie Onstads kurator Gavin Jantjes utfordret på frustrasjonen til de unge uetablerte kunstnerne. Miljøet blant de unge norske kunstnere ble beskrevet som et miljø med få kommersielle muligheter og enda færre institusjonaliserte visningsrom som støttet dem med utstillinger. Det ble forespurt om ikke Henie Onstad kunne ha en årlig mønstring som presenterte unge norske kunstnere, men ble fort avvist da Henie Onstad allerede hadde planer om å internasjonalisere sitt eget visningsprogram. Det ble like vel ikke Henie Onstad og Jantjes endelig svar: Jantjes utfordret kunstnerne til å ta saken i egne hender. Med sin erfaring fra Whitechapel Gallery i London var han godt kjent med spriket mellom etablert kunstinstitusjon og uetablert ung kunstner.
I London ble dette forsøkt nøstet opp i ved å inkludere de mange kunstnerne som bodde og arbeidet rund om i Whitechapel til et arrangement med åpne atelierer som ble kalt Whitechapel Open og senere London Open.
Gjennom et nytt initiativmøte på Kunstnernes Hus ble ideen om et Oslo Open lagt frem for 300 oppmøtte kunstnere, hvorav 200 der og da forpliktet seg til å delta.

Likevel skulle det ta to år fra ballen begynte å rulle under UKS-biennalen på Henie Onstad til at Oslo Open ble arrangert første gang. Parallelt med dette hadde kunstner Yngvild Nergaard kommet tilbake til Oslo etter flere år i London og startet i jobben på Strykejernet kunstskole sammen med Vilde von Krogh, som hadde kommet tilbake etter vel så mange år i Barcelona. Begge to var nyutdannede mens de satt og pratet om de åpne atelierene de hadde vært vitne til i sine respektive storbyer – kunstnere i store atelierfelleskap som åpnet opp atelierene sine for resten av byen. Det var da Vilde von Krogh kom på idéen om å gjøre noe lignende i Oslo og fikk med seg Yngvild Nergaard på laget.

«Jeg jobbet som helgevakt på UKS på den tiden, så vi løp bort på UKS og spurte om vi ikke kunne få maillisten deres for å komme i kontakt med flere kunstnere. – Da utbrøt Bo Krister [Wallström] som var styrleder på UKS den gang «Det er ikke mulig! Vi prøver jo å gjøre akkurat det samme som dere». Lite visste vi om at resten av kunstmiljøet også prøvde å sette i gang et åpent atelier-initiativ. Men vi fikk mailing-lista og hjelp av en venninne som lagde plakaten for oss.» – Yngvild Nergaard

Nergaard og von Krogh så for seg et demokratisk lavterskelinitiativ. Ved bruk av eget nettverk og hjemmesnekra plakater ble «Åpne Atelier» arrangert i 1999 hvor 40 kunstnere åpner dørene inn til sine arbeidsplasser.

Det ble tydelig at flere stemmer i det norske kunstmiljøet satt på tanken om å realisere konseptet om åpne atelier uavhengig av hverandre. Åpne atelier i Oslo ble født ut av en tendens i tiden og året etter ble det andre påtenkte åpne atelierkonseptet satt ut i livet og fikk navnet Oslo Open.
Jantjes tanke var at istedenfor å vente på at kunstinstitusjonene skulle komme med assistanse til kunstneren, kunne de heller bidra med en økonomisk tyngde eller andre midler for å få realisert Oslo Open. Fra starten fantes det derfor en styringsgruppe med representanter fra de mer etablerte kunstinstitusjonene for å sikre Oslo Opens synlighet og forankring på den norske kunstscenen. I styringsgruppa satt Per Bjarne Boym (Museet for Samtidskunst), Selene Wendt samt Gavin Jantjes (Henie Onstad Kunstsenter), Per Gunnar Eeg-Tverbakk og Inghild Karlsen (Kunstnernes Hus), Bjørn Westad (Forbundet Frie Fotografer), Jørn Mortensen (UKS) og Lise Karin Mjøs (Oslo kommunes kunstsamlinger). Oslo Open ble med dette formalisert som en forening og stiftet av daværende Oslo Bildende Kunstnere (OBA) og Norske Kunsthåndverkere Stor-Oslo 3. mai 2000.

Allerede da var prosjektkoordinator for Oslo Open, Tiril Schrøder fra UKS i full gang med å planlegge festivalen som gikk av stabelen 14. september – 1. oktober. All planleggingen skjedde i et lite kontor på Munchmuseet ettersom styremedlem Lise Mjøs ved Oslo Kommunes kunstsamlinger hadde kontoret sitt der.
Kunstner Elise Storsveen kom inn i teamet rett før gjennomføring av festivalen. Hele tre helger var satt av til festivalen og 275 kunstnere åpnet opp dørene sine for resten av byen. Det ble til og med satt opp gratis busser som skulle frakte byens publikum rundt til de mindre tilgjengelige atelierene, rent geografisk som Ekely.

«Oslo Open kan bli begynnelsen på en tradisjon og et tusenårskiftet burde signalisere starten på noe nytt og annerledes. Dørene til atelierene, galleriene og byens institusjoner er åpne. Mitt håp er at når alt dette er over så forblir de åpne. Hvis kunstnerne i Oslo ønsker at det fortsetter, kan de lære av dette forsøket og lage en enda bedre åpen begivenhet neste gang.» – avsluttende forord fra Gavin Jantjes i Oslo Opens første katalog 2000.

2003, starten på en trang fødsel
Oslo Open ble ikke umiddelbart gjort om til en biennale som det ble tenkt til i startfasen. Først i 2003 ble det klart for den andre utgaven av Oslo Open, med over 300 påmeldte kunstnere som åpnet dørene til sitt atelier 28. august – 7. september.
Marianne Heier og Ida Kierulf stod som prosjektansvarlige for festivalen. I katalogens forord annonserte Kierulf og Heier at de med andre utgave av Oslo Open, ønsket å synliggjøre mangfoldet innad i byens kunstproduksjon ved å åpne opp for et samarbeid med flere aktører på kunstfeltet. Ved å gi publikum fullt innsyn til kunstfeltet i sin helhet var det viktig å synliggjøre kritikeren, kuratoren, arkitekten, politikeren og kunsthistorikeren for å belyse den prosessen som lå til grunn for kunsten. I den anledning ble det invitert fem kuratorer (Marianne Zamecznik Jesper N. Jørgensen, Helga-Marie Nordby, Caroline Ugelstad og Inger M. Renberg) til å kuratere hvert sitt prosjektrom i byens kunstinstitusjoner. Thomas Poulsen, Paul Butler, Sofie Berntsen og Andrea Lange var de involverte kunstnerne bak prosjektrommene.

Det ble lagt vekt på at dagens kunstproduksjoner ikke nødvendigvis fant sted i et atelier eller alltid ble presentert i en hvit kube. Kunstproduksjoner kunne vel så gjerne oppstå på nett, i byrommet eller på bussen. I den anledning var det også duket for en litt annerledes busstur hvor bussturene til og fra atelierer ble et rom for visning av kunstprosjekter av kunstnere som Siri Hermansen, G.U.N. og og Per Maning, med Oslo Sporveier som samarbeidspartner.
Styringsgruppa som den ble kalt, skulle vise seg å fortsatt være et viktig ledd i Oslo Open, men viste seg i ny drakt i form av nesten utelukkende nye medlemmer. Her med Trude Iversen (UKS), Eivind Furnesvik (Fotogalleriet), Kari Brandtzæg (Museet for Samtidskunst), Atle Barcley (Atelier Nord), Lise Karin Mjøs (Oslo Kommunes Kunstsamlinger), Hanne Beate Ueland (Astrup Fearnley), Camilla Eeg og Madeleine Park (Kunstnernes Hus).

Åse Kleveland, champagnetårn og fagpolitisk tyngde i 2007
Det skulle gå hele fire år før tredje utgave av Oslo Open ble et faktum. I 2007 gikk den endelig av stabelen og publikum kunne se fram til en elleve dagers lang festival fra 3. – 13. mai med 345 påmeldte kunstnere. Dette var starten på Oslo Open som utformet seg som en biennale og ble arrangert annethvert år fra 2007 til 2013. De to prosjektlederne Matti Lucie Arentz og Hillevi Munthe hadde valgt seg ut to mål for øyet da tredje utgave av Oslo Open skulle gjennomføres. Det ene var å åpne byens kunstrom for kunstnerne selv, med sikte på å skape et sosialt fagtreff med erfaringsutveksling i fokus. Det andre målet var at Oslo Open skulle være enda mer åpent for publikum enn det hadde vært tidligere.
Ved å la åpenhet, tilgjengelighet og møter bli nøkkelord, kunne man dette året skilte med et stort fokus på det offentlige rom som arbeidsplass.

«Kunstpublikummet i Oslo er veldig typisk gjenkjennelig, så vi ønsket å få kunsten inn i nye typer sammenhenger som offentlige rom for å tilgjengeliggjøre og åpne opp for kunst til et publikum som vanligvis ikke blir eksponert for det.» – Matti Lucie Arentz

Ved å ta i bruk det offentlige rom kunne Oslo Open gjøre noe for de mange kunstnerne som ville delta på Oslo Open men som ikke hadde et atelier. Hele 67 atelierløse kunstnere ble derfor samlet til én felles visning i det som ble kalt for Kunstnerbyen på Tullinløkka, med kontaineratelier tegnet med hjelp av arkitekt Magne Magler Wiggen. Her fikk kunstnerne ta i bruk et midlertidig atelier og visningsrom.

Det ble også brukt som informasjonskontor, møteplass for guidede turer og filmvisning for Oslo Open kunstfilmfestival. Videokunster Farhad Kalantry fra Atopia koordinerte programmet til Oslo Open kunstfilmfestival med verk av over 50 Oslo-kunstnere.

Dette pågikk parallelt med Atelieraksjonen, med tidligere leder for BOA, Elisabeth Medbøe i spissen. Atelieraksjonen var en fagpolitisk kampanje som arbeidet for rimeligere atelierlokaler og flere verkstedsmuligheter for kunstnere.
Kontaineratelierene på Tullinløkka var bare en del av et større satsingsprosjekt i offentlige rom som Oslo Open utførte i 2007.
I likhet med de tidligere årene var Sporveien fortsatt en samarbeidspartner. Denne gangen var det ikke busser som kjørte rundt til atelierer, istedenfor ble det satt ut syv ulike installasjoner på T-banestasjoner og i reklamemontere ved Oslo S. Kunst på Arbeidsplassen og Oslo Sporveier var samarbeidspartnere for dette prosjektet.
Jumana Manna, Kaja Wright Polmar, Marianne Skjeldal, Maren Juell Kristensen og Hjørdis Kurås var kunstnere som stilte ut i Oslos travleste rom.

«Noen av kunstnerne foreslo et grafittiprosjekt på Valkyrien. Det var jo en ekstrem krig mellom graffitikunstnere og Oslo Sporveier. Det var en litt annen tid , selv om det ikke er så lenge siden. Oslo Sporveier nektet å gå med på det. Da kom forslaget om å gjøre en lysinstallasjon som utformet teksten Sky’s The Limit, noe Oslo Sporveier gikk med på. De ante jo ingenting om at dette var en sterk referanse fra graffitiverden, så vi lurte dem jo litt likevel.» – Matti Lucie Arentz

Kunstnerne Eirin Støen, Gard Andreas Frantzsen og Øyvind Horvei stod bak verket på Valkyrien. Jannik Abel og Åsil Bøthun deltok også i kunst i offentlige rom for Oslo Open.

Oslo Open 2007 var en storslått begivenhet på 11 dager og det var tydelig at man lærte av de tidligere årene. Åse Kleveland innviet festivalen i full prakt da hun kom ut av trikken på Tullinløkka og spaserte bort til plassen på rød løper hvor hun holdt sin åpningstale. Champagnetårn ble også stelt i stand for anledningen.

Aldri før hadde Oslo Open satset så stort på det offentlige rom og gått grundig til verks for å gjøre den enda mer demokratisk. Til og med katalogen ble skrevet på fire forskjellige språk; norsk, engelsk, spansk og arabisk for å demokratisere Oslo Open for folk flest.

Matti Lucie Arentz og Hillevi Munthe hadde med seg et stort team for gjennomføringen av 07-varianten: André Gali, Hennika Eriksen, Hilde Marie Finbak, Nina Finnerud, Mari Sundet, Petter Svenning og Solveig Keim. Navnet «Styringsgruppa» ble beholdt, men også dette året var de fleste medlemmene nye. Helga-Marie Nordbye (UKS) fungerte som styrelder og med seg i gruppa hadde hun Atle Barcley (Atelier Nord), Elisabeth Medbøe (BOA), Ida Kierulf (Fotogalleriet), Eva Gran (Nasjonalmuseet) og Hanne Beate Ueland (Astrup Fearnley Museet). Oslo Open 2007 registrerte over 10 000 besøkende i over 90 atelierer.

Forbruk og evighet, 2009
Høsten 2008 var det et nytt team som tok over stafettpinnen for den fjerde Oslo Open som gikk av stabelen helgen 23. – 27. september 2009. Teamet bestod av prosjektleder Kristina Telfer sammen med Margarida Paiva, Elri Tendeland, Isabell Goren, Mona Klubben, Kaja Van Domburg og Yngve Jørgensen. 371 kunstnere åpnet dørene sine for den fjerde utgaven av Oslo Open og for første gang fikk Oslo Open et tema – Forbruk og evighet. Her ble det viktig å belyse sammenhengen mellom kunstneriske og sosialpolitiske spørsmål. I likhet med 2007 var kunst i offentlige rom hovedfokus. Åtte kunstprosjekter ble satt ut i det offentlige rom, rundt steder med stor gjennomfart som ulike T-banestasjoner i Oslo. Kunstprosjektene skulle sentrere seg rundt det gitte tema forbruk og evighet.
For prosjektleder Telfer og teamet var det viktig at bruken av det offentlige rom var basert på festivalens grunntanke fra 2000; å inkludere publikum på en aktiv måte – enten ved å invitere inn, eller bringe kunsten ut der folk ferdes.

«Vi vil åpne for et blikk bak den institusjonaliserte representasjonen av visuell kunst.»
- Kristina Telfer fra forordet i katalogen fra 2009.

Festivalfølelse var også sentralt og Månefisken var nøye utvalgt som arena for sosial sammenkomst og dialog. Oslo Open 2009 bestod av nok et nyetablert styre – som fra det fra nå av ble kalt. Jannicke Iversen stod som styreleder, det ikke fullt så nye medlemmet Hanne Beate Ueland var nestleder. Jøran Rudi, Katrine Køster Holst, Margrét Reykdal, Ida Kierulf og Grete Årbu representerte resten av styret. Styreleder Iversen la for første gang frem et ønske om at Oslo Open skulle være en årlig samtidskunstfestival.

«Ideen om en årlig samtidskunstfestival er en “stafettpinne” som det nye styret har fått overbrakt fra nåværende prosjektledelse. Visjonen er å anse som en gavepakke som vi har de beste intensjoner for å arbeide aktivt videre med.» – Jannicke Iversen

2010 – 2011 et skjebnesvangert år for Oslo Open
Det gikk ikke helt som tenkt med Oslo Open som årlig kunstfestival – i hvert fall ikke helt enda. Oslo Open var dette året igjen inne i et såkalt mellomår hvor det ikke ble arrangert noe festival. Kristina Telfer hadde takket av sin stilling som prosjektleder og Tone Fjereide ble ansatt som ny prosjektleder i 60% stilling, april 2010. Senere det året gikk styreleder Jannicke Iversen ut i barselpermisjon og styremedlem gjennom mange år, Hanne Beate Ueland overtok som styreleder.
Det var heller ikke helt stille på aktivitetsfronten for Oslo Open som deltok på både Oslo Kulturnatt og Elvelangs i regi av Oslo Kommune. Likevel var det et år preget av økonomiske vanskeligheter hvor styret innså at de ikke kunne drifte den administrasjonen som måtte til for å avvikle Oslo Open.
Det ble holdt et medlemsmøte i festsalen i Rådhusgata 19 for å informere om den vanskelige situasjonen, med både økonomisk usikkerhet og utfordringer rundt profesjonalisering og kontinuitet. Responsen uttrykte et klart ønske om å bevare Oslo Open med åpne atelierer som kjernevirksomhet. I årsrapporten for 2011 ble det stadfestet at Oslo Open manglet et kunstnersenter som kunne være en trygghet og en ramme for festivalen.

«Det var veldig vanskelig, jeg følte at vi gikk og stampet mye i årene jeg var med og deltok i de samme diskusjonene om og om igjen. Man kan nesten se på Oslo Open som en lang, tung og trang fødsel.» – Hanne Beate Ueland

Hanne Beate Ueland satt som en av de lengstsittende styremedlemmene (2003 – 2011) og hadde god innsikt i Oslo Opens noe kronglete start. Til tross for at Oslo Opens kvalitetsnivå steg for hvert arrangement, hadde festivalen likevel en vaklende fremtid i møte. Styret utarbeidet tre forslag for Oslo Opens fremtid, hvor ett av dem var nedleggelse av Oslo Open, grunnet dårlige rammevilkår. Tone Fjereide gikk med dette av etter at de økonomiske vilkårene nærmest sørget for en nedleggelse av Oslo Open.
Tone Fjereide gikk med dette av etter at de økonomiske vilkårene nærmest sørget for en nedleggelse av Oslo Open. I 2011 kom Tanja Sæter inn i Oslo Open med det mål om å få Oslo Open opp å stå igjen.

«Jeg hadde akkurat gjennomført kunstprosjektet «Super is As Super Does» i Stockholm og Oslo med 350 ungdommer som fikk tegne og blåse det de ville i glass, med utstilling i begge byer. Super Is ble forgjengeren til BOO! Barnas Oslo Open. Jeg likte godt prosjektledelse og syns ikke at prosjektet Oslo Open virket så umulig å gjennomføre, samtidig som jeg syns det var et bra prosjekt. Så det var sånn jeg kom inn i det, da hadde det ikke blitt arrangert på to år, det hadde vært et veldig langt opphold.» – Tanja Sæter

Tanja Sæter ble ansatt som prosjektleder i mai 2011 og Oslo Open ble arrangert helgen 19. – 20. september med 235 kunstnere involvert. Det var fortsatt en tid preget av noen økonomiske utfordringer som gjorde at det i 2011 var full fokus på åpne atelierer som Oslo Opens kjernevirksomhet. I tillegg var det satt opp gratisbusser fra Rådhuset til de ulike atelierene. Andre arrangementer var dermed satt på vent.
Styret bestod av Linda S. Olsen (NBF) som var ny styreleder med nestleder Jøran Rudi (Notam), Marianne Blankenberg (BOA) Kristin Bergaust og Nina Toft.
Oslo Opens team bestod av Sæter og Isabell Goren. Sammen arrangerte de den femte utgaven av Oslo Open. Ved å kun fokusere på Oslo Opens kjernevirksomhet, åpnet det seg muligheter for enda større fokus på formidling direkte fra atelieret, her var bussene også et viktig formidlingsverktøy samtidig som en økning i publikumstall var noe man jobbet hardt for. Gjennom å ta et skritt tilbake blåste Sæter nytt liv i Oslo Open.

Hvileår men med store endringer, 2012
2012 ble nok et hvileår for Oslo Open, men likevel skjedde det store endringer i organisasjonsstrukturen hvor Oslo Open ble omorganisert. Fra å bli eid av 14 medlemsorganisasjoner, ble Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA, tidligere OBA) og NK-Stor Oslo stående igjen som eneste eiere.
De andre medlemsorganisasjonene som Atelier Nord, Norske Kunsthåndverkere, Astrup Fearnley Museet, UKS, Notam, Nasjonalmuseet, Tegnerforbundet, LNM, SOFT galleri, Kunstnernes Hus, Fotogalleriet og OCA ble overført til det som fra da av ble Oslo Opens referansegruppe. Ketil Nergaard overtok dette året som styreleder etter Linda S. Olsen, noe som stabiliserte Oslo Open som organisasjon.

En ny start i 2013 med fokus på atelieret og fraværet av det
Dette året var preget av det Sæter kalte en stor vårrengjøring og oppgradering. Flere justeringer ble gjennomført for å kvalitetssikre Oslo Open før sjette utgave gikk av stabelen den 20. – 21. april med 300 kunstnere klar for å åpne dørene sine for publikum. Fra dette året av har Oslo Open blitt arrangert hvert år fremover. En ny nettside ble et viktig verktøy for at publikum kunne gjøre seg bedre kjent med festivalen og hver enkelt kunstner som deltok, det var Manual Design som stod bak utviklingen av nettsiden. For første gang ble det også laget et digitalt kart over byens mange atelierer som ble en viktig del av publikumsutviklingen. Et annet grep for å kvalitetssikre Oslo Open var å innføre et krav om at alle kunstnere av Oslo Open måtte være organisert i en kunstnerorganisasjon for å delta.

Den nøkterne gjennomføringen av Oslo Open i 2011 skulle også vise seg å komme festivalen til gode, slik at man i 2013 kunne fylle festivalen med andre sideprosjekter på en lønnsom måte som også var nøye gjennomtenkt for hvordan Oslo Open kunne profesjonaliseres som prosjekt. Akkurat som i 2007 ble det signalisert en mangel på kunstneratelierer i byen. Terje Nicolaisen kjent fra kunstnergruppen Tegneklubben, stilte til intervju under overskriften «Atelieret er et truet rom». Nicolaisen deltok også i den nye satsningen miniatyratelierworkshop ved Astrup Fearnley Museet i regi av Oslo Open.

Miniatyratelierene ble plassert ut i Oslos offentlige rom som små dukkehus, og ga arrangementet bred pressedekning. Tanken var å gjøre publikum bevisste på hva et atelier var, hvem kunstneren som jobbet der var, og hvordan dagens ateliersituasjon var. Utvalgte kunstnere bygget sitt eget drømmeatelier i miniatyrform, Både UKS og BOA ga rom til atelierløse kunstnere som av ulike grunner hadde mistet sitt atelier og ikke kunne delta på Oslo Open som normalt. Andre kunstnere som Hanne Ekkeren, Ellen Grieg og Peter Mohall ble talerør for kunstneres ateliersituasjon gjennom ulike intervju i katalogen.
Oslo Opens sideprogram med fokus på ateliersituasjonen må ses i relasjon til landsdekkende og regionale fagorganisasjoners arbeid for å fremme kunstneres arbeidsvilkår.
I anledning vårrengjøring av Oslo Open var det også klart for nytt team og nytt styre.
Teamet bestod av Tanja Sæter som prosjektkoordinator, prosjektlederassistent Annette Fjellhaug og prosjektlederassistent Ida Elevine Berg.
2013 var også Ketil Nergaards første Oslo Open som styreleder. Med seg i styret hadde han Ingrid Lønningdal, Ella Heidi Sand, Anne Line Sund og Frode Mikal Lillesund.

Festival i festivalen og nye pilarer fra 2014

«Oslo Open er en av de eneste plattformene kunstnere i Oslo faktisk har for å bli sett utenom de etablerte institusjonene, og gir publikum en større forståelse av hva kunst er. Mange tør ikke gå på galleri, eller vet ikke at det lille hullet i veggen på taket der er et kunstnerstyrt visningssted» – Tanja Sæter

Dette var mye av grunnlaget for at Tanja Sæter i 2014 etablerte BOO! Barnas Oslo Open – for å gi barn en grunnleggende forståelse av hva et atelier var og hva en kunstner faktisk jobbet med. En annen viktig bakgrunn for initiativet var å kunne gi kunstnere lønn for prosjektene sine. I følge Tanja gjorde BOO det mulig å nå ut til barna med kunsten og gi dem enda mer informasjonen enn de fikk i kunst og håndverkstimene eller gjennom den kulturelle skolesekken. BOO ble til i form av atelierworkshops for barn utformet av kunstnere, her fikk 720 barn oppleve samtidskunsten på nært hold ved å delta på kunstnerwokshops. BOO! Var ett av to store satsningsområde under den syvende utgaven av Oslo Open med så mange som 420 påmeldte kunstnere.

Det andre satsningsområdet for 2014 var internasjonalisering. Nærmere bestemt et internasjonalt besøksprogram hvor utenlandske gjester bestående av kuratorer, skribenter og gallerister ble invitert til Oslo Open for å besøke utvalgte kunstnere på sine atelierer. I følge Sæter selv, hadde hun en følelse av at det ikke ble gjort nok for synliggjøringen av kunstnere i Oslo. Tanken bak besøksprogrammet var å gi noe tilbake til kunstnerne i form av potensielle nye jobbmuligheter, samarbeid og utstillingsmuligheter. Med dette åpnet det seg også en luke for at Utenriksdepartementet kunne gå inn som støttespiller i Oslo Open. Tanja Sæter fikk i år 2014 tilgang på lokalene i Rådhusgata 19 hvor Oslo Open har hatt kontorer siden. Med seg i staben hadde hun Maren Titterud, Rachel Dagnall og Hanne Cecilie Gulstad. Styret dette året bestod av styreleder Ketil Nergaard, Christine Aspelund, Elsie Ann Hochlin, Frode Michal Lillesund, Heidi Sand, Maria Sundby og Anne Line Sund

Publikumsutvikling, 2015
Året 2015 var det duket for Oslo Opens åttende utgave som gikk av stabelen 18. – 19. april med 350 påmeldte kunstnere. Dette var Tanja Sæters fjerde og siste gjennomførings som prosjektleder og hun etablerte enda noen nye tiltak for at Oslo Open skulle forbedre seg, ta enda bedre vare på sine kunstnere og løfte arbeidet med publikumsutvikling enda et hakk.

Det skulle vise seg at det internasjonale besøksprogrammet som skulle gi kunstnere noe tilbake for sin gratisinnsats lønnet seg. Kunstnere som Tori Wrånes og Ane Graff fikk muligheten til å delta på separatutstillingen i 1646 Projectspace i Haag. Øyvind Aspen, kunstnergruppa D.O.R. Anders Holen og Mari Hofstad Gunnes fikk delta på samlingutstilling ved CAC Vilnius. Samtidskunstmuseet i Moskva gikk tik innkjøp av Eline Mugaas arbeider.
Suksessen gjorde at det dette året ble arrangert speed-dating mellom kunstnere og kuratorer hvor 30 juryutvalgte kunstnere fikk presentert seg for 15 kuratorer.
Andre tiltak som Oslo Opens venner – et minisponsorprogram ble opprettet hvor publikum kunne melde seg som minisponsorer for å støtte Oslo Open.

«I 2015 initierte jeg «Kunst og Arkitekturen», som rettet seg mot arkitekter og interiørarkitekter. Programmet inneholdt en egen guidet tur som jeg inviterte Lars Elton til å gjøre, sammen med et foredrag på DogA. Det var for å få arkitekter og interiørarkitekter til å kjøpe mer kunst og især interiørarkitektene. De kjøper jo utrolige mengder med kunst men det er vanskelig å nå ut til dem.» – Tanja Sæter

Dette resulterte i arkitektprogrammet hvor hensikten var å øke kunnskapsnivået hos premissgiveren for innkjøp av kunst. «Alle som har bladd i interiørblader vil ha lagt merke til at abstrakt kunst har en fremtredende plass i tidens interiører. Men kvaliteten er blandet. Det viser at interesse og kunnskap om god kunst er en variabel egenskap hos dem som velger.» skrev Lars Elton innledningsvis. I arkitektprogrammet ble det viktig å synliggjøre kunstneren for å lettere vite hvor man skulle henvende seg i jakten på god kunst.

I tråd med Tanja Sæter fagpolitiske engasjement ble det også relevant at Oslo Open bidro til å løfte opp de ulike sakene som stod på agendaen i et fagpolitisk kunstmiljø. 2015 var et år preget av spørsmål rundt sensur og kunstnerisk ytringsfrihet. Katalogen for 2015 tok derfor for seg flere eksempler på norske kunstnere som var rammet av sensur i en lengre tekst skrevet av billedkunstner Elizabeth Schei.

Tanja Sæter kunne med dette legge bak seg fire gjennomføringer av festivalen og enorme mengder arbeid for at byens kunstnere og Oslo Opens publikum skulle komme nærmere hverandre. Teamet hun hadde i ryggen det året bestod av Marthe Elise Stramrud, Solveig Skår og Lars Cuzner. Styret bestod av kunstnerne Ketil Nergaard (styreleder), Tito Frey, Elsie-Ann Hochlin, Ella Heidi Sand, samt Hilde Lunde (Tegnerforbundet).

Konsolidering og profesjonalisering fra 2016
Marianne Zamecznik tok over lederrollen i 2016 og ledet dermed den niende gjennomføringen av Oslo Open med 374 deltakende kunstnere som var klar for festival 16. – 17. april. Marthe Elise Stramrud tok med seg sin ekspertise som prosjektkoordinator fra fjorårets gjennomføring og bistod Marianne i arbeidet. De to utgjorde Oslo Opens team dette året. Sammen med ny prosjektleder fulgte også et delvis nytt styre bestående av Ketil Nergaard (styreleder), Tito Frey, Heidi Sand, Tonje Sørli Høydahl, samt Lars Cuzner (Fellesverkstedet).
Tanja Sæter hadde klart å sette Oslo Open inn i et kvalitetssikkert og stabilt spor, og gav Zamecznik en god mal for videre gjennomføring. For Zamecznik ble kunstneres arbeidsvilkår en viktig faktor å bygge videre på, gjennom yrkesfremmende tiltak som kuratorbesøk.

Et nytt element som Marianne tok med seg inn i den niende utgaven av Oslo Open, var fokuset på kunst og håndverk ut i fra det faktum at en tredjedel av de norske kunstnerne bestod av kunsthåndverkere. Dette ble markert gjennom et fagseminar ved navn Rigorous Thinking på Galleri Format i samarbeid med Norske Kunsthåndverkere. Norwegian Crafts ble dette året etablert som en sentral samarbeidspartner for besøksprogrammet.
Kunstnergruppen SVARTJORD med Siren Elise Dversnes Dahle, Luca Andreotti, Yola Maria Tsolis og Mari Østby Kjøll lagde en installasjon i Oslo Opens lokaler. Installasjonen fungerte som en slags scenografi for de ulike aktivitetene i Rådhusgata under Oslo Open.

Større forandringer, 2017
Etter ønske fra Oslo Opens kunstnere ble festivalen delt i Oslo øst og Oslo vest med omtrent like mange atelierer på begge sidene av Akerselva. Dermed ble det holdt åpent på lørdagen for kunstnerne øst for elva og kunstnerne på vestsiden holdt åpent søndagen. Zamecznik, som tok kunstnernes arbeidsvilkår på alvor, innså at dette var en viktig avgjørelse ettersom kunstnere ofte er hverandres arbeidsgivere. Derfor ønsket hun å tilrettelegge for at kunstnerne også kunne få muligheten til å besøke hverandre. Det ble også viktig for å verne om kunstnernes arbeidskraft da alle kunstnerne som deltok på Oslo Open gjorde dette uten betaling – en helt gratis innsats fra kunstnerne til byens borgere. 380 kunstnere var med på å åpne dørene sine for publikum dette året hvor Oslo Open ble arrangert 22. – 23. april. Atelier Open og Subjekt ble nye samarbeidspartnere og i forbindelse med Atelier ble det holdt en samtale rundt temaet salg av kunst direkte fra kunstnere i Anatomigården.

Styreleder Ketil Nergaard gikk dette året av etter åtte år som styreleder (2009 – 2017). Nergaard som en av de lengstsittende styrelederne Oslo Open noen gang har hatt, skulle ha mye av æren for at Oslo Open har blitt formet til det den var og er i dag. Billedkunstner Trond Hugo Haugen kom dette året inn som ny styreleder, noe som var en stor kvalitetssikring i seg selv for Oslo Open. Haugen har sammen med Zamecznik jobbet for å løfte frem kunstneren og dens daglige arbeidssted, samtidig som de har gjort Oslo Open til en selvstendig stemme på kunstfeltet.
Styret bestod nå av Trond Hugo Haugen sammen med flere kunstnere som Heidi Sand, Tito Frey, Tonje Sørli Høydahl, samt Therese Möllenhoff (Astrup Fearnley Museet). Staben ble utvidet til én person ekstra og bestod nå av Marianne Zamecznik, Lona Hansen og Marthe Elise Stramrud.
Andre tiltak for enda en økt kvalitetssikring av Oslo Open trådde også i kraft hvor blant annet det profesjonelle besøksprogrammet ble utvidet til norske kuratorer. I tillegg ble det mottatt treårig arrangørstøtte fra Norsk kulturråd for første gang, for perioden 2017 – 2019.

Oslo Open blir selvstendig, 2018
Med stø kurs inn i fremtiden ble Oslo Open arrangert for ellevte gang 21. – 22. april med 362 kunstnere. Göteborg-baserte Tove Posselt fikk oppdraget som kurator for BOO! – Barnas Oslo Open, finansiert med Kulturrådets toårige gjestekuratorstøtte, (2018 – 2020). Oslo Open etablerte for første gang et samarbeid med formidlingsplattformen Coast Contemporary, drevet av tidligere prosjektleder, Tanja Sæter om å dele ut Coast Contemporary-prisen som årlig deles ut til en kunstner som åpner atelieret sitt under Oslo Open og dermed gjør et viktig arbeid i kunstens tjeneste. Første mottaker var Randi Nygård og juryen bestod av representanter både fra Oslo Open og Coast Contemporary.

Oslo Open holdt årsmøte i april hvor reviderte vedtekter ble vedtatt, den største endringen var at Oslo Open fra nå ble selvstendig og eier seg selv. Det blir til at BOA, NK Oslo og referansegruppen utgjør Oslo Opens tre medlemmer. Oslo Opens eget årsmøte velger selv styret, som skal bestå av to billedkunstnere, to kunsthåndverkere og en representant valgt av referansegruppen.
Teamet bestod dette året av daglig leder Marianne Zamecznik, prosjektkoordinator Lona Hansen, prosjektkoordinator Admir Korjenic og koordinator Erikka Fyrand. Styret bestod av kunstnerne Trond Hugo Haugen (styreleder), Eline Mugaas, Tonje Sørli Høydahl, Ella Heidi Sand, samt Therese Möllenhoff (Astrup Fearnley Museet). Oslo Open ble støttet av Norsk kulturråd, Oslo kommune Kulturetaten, Utenriksdepartementet og Adam Mickiewicz Institute.

Heder og ære i 2019
Festivalen havnet på en av Oslos travleste vårhelger 27. – 28. april, og måtte dele publikum med både Turist i egen by og det populære Sentrumsløpet, likevel fikk de 380 påmeldte kunstnerne sin fortjente oppmerksomhet. Et nytt tiltak for akkurat dette var Oslo Opens hederspris som ble delt ut for første gang dette året. Prisen ble tildelt på fritt grunnlag av Oslo Opens styre som ønsket å ære og hedre personer som gjorde en innsats for kunstnernes arbeidssituasjon, for atelieret, produksjonen og arbeidsvilkårene. Prisen gikk til Gunnhild Torgersen og Hanna Sjöstrand for deres bidrag til Oslo gjennom etableringen av atelierfelleskapet CK2.

Prisen ble delt ut av ordfører Marianne Borgen. Et annet, nytt grep for å synliggjøre kunstnerne var at Oslo Open hadde invitert ulike kunstnere og kuratorer til å komme med kunstneranbefalinger til årets katalog.
Teamet for Oslo Opens tolvte utgave bestod av Marianne Zamecznik, Andrea Bakketun og Tove Posselt. Styret bestod av kunstnerne Trond Hugo Haugen (styreleder), Eline Mugaas, Ahmed Umar, Heidi Sand, samt Therese Möllenhoff (Astrup Fearnley Museet).

2020, det spesielle jubileumsåret
Året er rundt og Oslo Opens alder likeså, det feires at Oslo Open formelt er 20 år i år!
Planleggingen av den trettende gjennomføringen var godt i gang og datoen for årets kunsthelg var for lengst skrevet ned i kalenderen, 18. – 19. april da 410 kunstnere hadde planlagt å åpne sine atelier for publikum. Slik skulle det dessverre ikke bli i år. Parallelt med planleggingen av årets Oslo Open har koronaviruset (covid-19) vokst seg til en pandemi som også rammet Norge hardt og vi ble derfor vitne til de mest inngripende tiltakende i Norge i fredstid, hvor kulturarrangementer har fått forbud på ubestemt tid. Når Norge stenges ned er sviktende inntekter og avlysninger nøkkelord som nå beskriver kulturlivet som befinner seg i en svært usikker tid.

Oslo Opens styre ble derfor nødt til å ta den vanskelige avgjørelsen om å avlyse årets kunsthelg. For styret ble det viktig å ivareta de eldre kunstnerne og begrense smittefaren i denne situasjonen. Det å skulle be om enda mer gratisarbeid fra byens kunstnere som nå befinner seg i en ekstremt vanskelig økonomisk situasjon ble uaktuelt. Uten kunstnere – Oslo Open.

Planene for en storslått trettende utgave var klare. I anledning 20-årsjubileumet skrives Oslo Opens historie ned for første gang og Oslo Opens hederspris skulle deles ut av ordfører Marianne Borgen for andre gang på Kunstnernes Hus 17. april. I likhet med den storslåtte åpningen i 2007 var også champagnetårnet bestilt og Åse Kleveland kontaktet.
Selv om Oslo Open i år blir hindret i å gjennomføre sin fysiske feiring, lever kunsthelgen videre på nett. Det kalles fra nå av kunsthelg og ikke festival som følge av en begrepsendring styret har blitt enige om. Det eminente styret består i år av kunstnerne Trond Hugo Hauge (styreleder), Eline Mugaas, Ahmed Umar, Tora Endestad Bjørkheim, samt Therese Möllenhoff (Astrup Fearnley Museet)
Teamet består i år av daglig leder, Marianne Zamecznik Tove Posselt, Mimmi Mattila, Andrea Bakketun og Marie Saxeide.

Oslo Open har blitt et sikkert vårtegn for Oslo by, og de åpne atelierdørene har rukket å bli et kjent men samtidig upretensiøst format, også for Oslofolket. Selv om vi nå lever i en tid som brått ble veldig annerledes vil Oslo Open fortsette jobben med å senke terskelen inn i atelieret slik at flere kan finne veien inn i kunsten. Oslo Open handler om disse verdiene og vil fortsette å gjøre det i fremtiden.