Samtaler

Nå får jeg ofte mange forskjellige nasjonaliteter innom. Det er litt moro å føle deres verden og annerledeshet. Og få deres syn på kunst. Oslo har jo blitt en veldig kosmopolitisk by.

Manfred Oberbauer i samtale med Tove Posselt

Tove Posselt: Kunne du fortelle om dine erfaringer og minner av Oslo Open gjennom tidene? Har du deltatt i BOO! / Satellitt Program / etc? Du kan gjerne dele noen gode historier.
Manfred Oberbauer: I begynnelsen var det mye entusiasme å føle og ganske morsomt å gå rundt å se og ha en prat med de andre kunstnerne. Da var det også to helger og en hadde da også litt mer overskudd, og det var nytt og annerledes. Nå får jeg nesten ikke mer tid til det. En må være så økonomisk i alt (og da mener jeg ikke bare penger).

Jeg laget også to ganger riktige utstillinger som et tilbud til besøkende. Den første var i Sørligate, det må ha vært for ca 13 – 15 år siden. Jeg gjorde det alene og den het “jeg er mer verdt enn du”. Det var en slags drømmer hvor jeg eksperimenterte med tekst og antydninger, perspektiver og ståsted. Det var mange innom, og mange hadde også sine atelier i dette huset. Det andre var i Konghellegata, også en soloutstilling, og det var en av de siste Oslo Open. Den het “Oslo en by i forandring”, og viste hverdagsmotiver fra Oslo over de siste 10 år. Også da hadde jeg en god del folk innom og solgte til og med et større bilde. Jeg jobber fortsatt i den retningen.

Oslo Open er naturligvis mye mer profesjonelt gjennomført nå… Dere har jo samlet masse erfaringer og nye ideer kom opp og programmet ble utvidet. Så er det også et enormt tilbud her i byen, mye skjer samtidig og folk er blaserte og mette. Det enkle og ekte er ofte det beste, spesielt i vår sofistikerte verden.

Nå får jeg ofte mange forskjellige nasjonaliteter innom. Det er litt moro å føle deres verden og annerledeshet. Og få deres syn på kunst. Oslo har jo blitt en veldig kosmopolitisk by. Jeg syns det er også ganske morsomt å møte forskjellige mennesker fra alle samfunnslag. Mine arbeider handler jo mye om det hverdagslige… de er tidsdokumenter!

TP: Hva har vært drivkraften din bak å være med og legge ned alle de timene med arbeid under Oslo Open år etter år?
MO: Det er jo en plattform for å bli sett og gjøre reklame for sine arbeider. Samtidig liker jeg å møte de som er interesserte, kommunisere med dem direkte og dele mine erfaringer. Det kommer også andre kunstnere forbi og en kan ha en liten prat med dem.

TP: Hva har du fått ut av å delta på Oslo Open?
MO: Det er rett og slett et flott arrangement og en hyggelig opplevelse. Og så har jeg også solgt noen arbeider.

TP: Hvorfor er Oslo Open viktig for deg / kunstfeltet / byen?
MO: Det er et fint tilbud fra dere, og jeg mener at det skal en også benytte seg av. Og siden det er ganske populært, er det også viktig å formidle det en har å gi for å bringe kunsten nærmere til publikumet. Jeg mener det er et ansvar en har her! En interessant by med god livskvalitet skal blant annet ha mange forskjellige kulturtilbud. Videre profiterer vi kunstnere før eller senere fra det.

TP: Hva synes du har vært de største utfordringene med / med å delta på Oslo Open?
MO: En av de største utfordringene i det siste var å bli sett og få folk inn til oss siden vi er et lite atelierfellesskap. Og da må en være litt kreativ og oppfinnsom og bruke tid for det. Og tid er det største problemet siden jeg må jobbe ved siden av å være kunstner for å overleve.

TP: Hva var egentlig det første år du deltok i Oslo Open? Var du med på Åpne Atelier i 1999?
MO: Jeg var med på første Oslo Open. Det vet jeg. Og ikke i “Åpne Atelier”, men det er jeg ikke så sikker på. Første gang med åpne atelier var med en gruppe som het Myrens verksted – om det hadde med Vilde von Krogh å gjøre det vet jeg ikke. Jeg har deltatt i samtlige 11 Oslo Open. I begynnelsen ble det gjennomført på to helger (øst og vest).

TP: Har du deltatt på ulike adresser eller har du alltid vært på Rosenhoff?
MO: De første gangene var jeg i et stort kunstnerfellesskap (Myren) i Teglverksgata, så var jeg fem år i et hus med mange andre kunstnere i Sørligata på Enerhaugen, og siden 10 år er jeg i et lite fellesskap i Konghellegata 5.